| Dagens leser er Inger Merete Hobbelstad. Hun er teater- og filmanmelder i Dagbladet. |
Det er ikke slik man forventes å føle for pensumtekster. De skal helst være pliktløp. Men da jeg lukket Homers ”Iliaden”, andre oppføring på pensumlisten på Litteraturvitenskap grunnfag, var det med tårer i øynene. Og så jeg, som ikke hadde grått av en leseropplevelse etter at jeg ble voksen og blasert. Men det var noe ved skildringen av krigerne på Trojas strand som jeg fant veldig sterkt.
Altså: De greske krigerne, ført av kong Agamemnon, har beleiret Troja i ni år når Akillevs, fornærmet av kongen, nekter å slåss videre. På innsiden av bymurene følger kongen og kvinnene med på slagene, vel vitende om at hvem som dreper hvem der ute vil styre om de vil være herskere eller slaver i fremtiden. I deres fremste kriger, Hektor, kjemper lysten til å være hos kone og barn med pliktfølelsen overfor sine medsoldater. Akillevs spør seg om æreskodeksen han har basert livet sitt på, gir mening lenger. Men så dreper Hektor Akillevs’ nærmeste venn, og Akillevs kaster seg igjen inn i kampene.
De er radikalt forskjellig fra moderne mennesker. Vi er i en verden der kvinner er handelsvarer og liv ikke mye verd. For heltene på stranden er det krigeræren som styrer, som er grunnen til at de daglig risikerer livet. Likevel føles ”Iliaden” nær og intens, dampende av rå menneskelighet. Akillevs og de andre lever under et kolossalt press, men de skjuler vage og ofte uutalte lengsler etter et annet liv. Øyeblikkene der de kommer nær hverandre, er få, men desto mer kraftfulle. Jeg satt igjen med en åndeløs følelse av livets skjørhet og flyktighet. Tre år senere skrev jeg om eposet i masteroppgaven min. Og følelsen var der igjen, og like overmannende.
