Forfatterskapet

"Om jeg hamrer eller hamres, -
ligefuldt saa skal der jamres."
Henrik Ibsen (Peer Gynt, 1. akt)

Henrik Ibsens forfatterskap – en kort presentasjon

Ibsen er i begynnelsen av sitt forfatterskap inspirert av de nasjonalromantiske strømningene som finnes i norsk litteratur i perioden fra 1850 til 1870. Denne perioden blir ofte kalt den poetiske realismen i litteraturhistorien. Poetisk realisme betegner en overgang fra den rent nasjonalromantiske diktningen til en mer samfunnsrettet, kritisk tendens. Ibsen gir ut flere historiske dramaer der blant annet norsk middelalderhistorie er rammen rundt eksistensielle konflikter, eksempelvis Fru Inger til Østeraad (1854) og Kongs-Emnerne (1863). I denne perioden gir han også ut de to store filosofiske idédramaene Brand (1866) og Peer Gynt (1867), som ble Ibsens nasjonale gjennombrudd. Begge disse dramaene er skrevet i bunden form, og trekker veksler på både lyriske og episke elementer. Ibsens eneste diktsamling – Digte – er fra 1871.

I 1871 holdt den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842-1927) et foredrag der han trakk opp retningslinjer for hva forfatterne burde dikte om. Han sa at levende litteratur må «sette problemer under debatt». Dikternes nye oppgave skulle være å undersøke og analysere det samfunnet de levde i med kritiske øyne. Temaer som borgerlig dobbeltmoral, forhold mellom mann og kvinne, ekteskapet, kirken og forretningslivet ble gransket. Hovedgenrene i realismen var romanen og dramaet.

På slutten av 1870-tallet ser vi også en klar dreining i Ibsens forfatterskap. Brandes' appell får konsekvenser for Ibsen. Han slutter å skrive historiske, nasjonalromantiske dramaer og blir mer opptatt av samtidens sosiale og politiske problemstillinger. Den romantiske idealismen blir avløst av en kritisk-analytisk realisme. I komposisjonen introduserer han den retrospektive metoden som han videreutvikler i samtidsdramaene. Den retrospektive eller analytiske teknikken går ut på at de avgjørende handlingene allerede har skjedd, og spenningen i nåtiden er knyttet til avdekningen av fortiden. Det er med andre ord fortiden som er drivkraften i stykkene. Handlingen drives ubønnhørlig fremover av årsaker som ligger i fortiden, og det hele går mot et dramatisk klimaks der det ikke finnes noen vei tilbake.

Ibsen bruker denne teknikken for første gang i Samfundets støtter fra 1877, men den blir et bærende kompositorisk prinsipp i resten av forfatterskapet. Nært forbundet med den retrospektive teknikken er en streng dramatisk økonomi. Dette innebærer at handlingsforløpet er sterkt konsentrert i tid og rom, likeledes er persongalleriet begrenset til et minimum. Slik blir ingenting overflødig; enhver figur og replikk har dramatisk funksjon innenfor verkets helhet. I samtidsdramaene legger Ibsen også stor vekt på scenografien eller «visual suggestion», det vil si at synlige enkeltheter på scenen får en dypere, illustrerende eller symboliserende betydning i tillegg til sin rent realistiske funksjon. Dette blir spesielt fremtredende fra og med Et dukkehjem (1879), Ibsens internasjonale gjennombrudd.

Fra 1880 blir Ibsens dramaer gradvis mer psykologiske og symbolske i sin samfunnskritiske utforming. Verkene fra 1880-årene er preget av både naturalismens pessimistiske grunntone og symbolismen. Vi merker også en økt fokus på det metasceniske eller det teatrale: at dramaet setter fokus på seg selv som drama/(skue)spill. Det blir en slags metaforisk dobbelthet i handling, replikker og scenisk rom som skaper en fortettet og virkningsfull uttrykkskraft.

Den siste fasen i Ibsens liv – fra Bygmester Solness (1892) til Når vi døde vågner (1899) – kjennetegnes av en mer symbolsk og innadvendt tone. Samtidig viderefører han flere av de dramatiske virkemidlene han introduserte i de første samtidsdramaene sine. Den retrospektive teknikken, dramatisk ironi og en utstrakt bruk av metaforer og symboler preger Ibsens alderdomsdiktning. Her er den massive samfunnskritikken fra 1870- og 1880-årene dempet. I stedet møter vi en Ibsen som holder dommedag over seg selv og sitt liv som både menneske og dikter. Tvilen over dikterkallet når sitt høydepunkt i Ibsens siste drama, Når vi døde vågner: «For jeg er født til kunstner, ser du. - Og blir så aldri noe annet enn kunstner allikevel.»

De skiftende faser i Ibsens livsverk faller stort sett sammen med den vanlige periodedelingen i nordisk og europeisk litteraturhistorie, fra senromantikk og poetisk realisme gjennom realisme og naturalisme til nyromantikk og symbolisme. Men de romantiske trekkene er likevel tydelige gjennom hele forfatterskapet, både hans grensesprengende individualisme og hans estetisisme stammer fra romantikken.

Til tross for skiftende litterære strømninger og omfattende samfunnsendringer er det likevel store fellestrekk i Ibsens forfatterskap. Vi kan følge de samme grunntemaer og problemstillinger fra verk til verk i forskjellige variasjoner og kombinasjoner. Hos Ibsen står menneskets eksistens i sentrum; den kunstneriske produksjonen er en studie i menneskers søken etter de ideelle krav. Dramaene konsentrerer seg om mellommenneskelige forhold og menneskets kamp mot indre og ytre krefter. Konflikten mellom illusjon og virkelighet, idealisme og realisme, løgn og sannhet står ofte sentralt. Sannhet og det å være seg selv er viktige temaer i Ibsens forfatterskap.

Henrik Ibsen virket som teatermann og dramatiker i et halvt århundre, fra debuten Catilina i 1850 til den «dramatiske epilogen» Når vi døde vågner i 1899. I løpet av denne tiden rakk han å skape en ny dramaform, få nasjonal og internasjonal innflytelse og betydning langt utover sin egen levetid.