Naturmotivet i Wergelands diktning

Skrevet av Solveig Moen Rusten

Det er ingen tvil om at naturen betydde mye for Wergeland. I noen av diktene beskrives naturen som et sted mennesket kan flykte til, dersom hverdagen blir for trist og grå. I andre dikt trekkes naturen frem som selve beviset på Guds storhet og skapekraft. Naturmotivet i Wergelands diktning er i disse tilfellene nært knyttet til den religiøse tematikken som går igjen i mange av hans tekster.

I Yngvar Ustvedts biografi om Wergeland står det om hvordan Wergeland ble utelukket fra det velrenommerte leseselskapet Athenæum i Christiania, på grunn av sine "skrivelser" mot Morgenbladets redaktør, Stabell (Stabell refuserte en tid alt Wergeland skrev).

Ingen var tidligere blitt ekskludert på denne måten, men når Wergeland ble spurt om han tok seg nær av avvisningen, svarte han "med å peke på løvetann-engen som omga ham. "Der har du mitt symbol. Blomsten som gror jo mere den tredes." Hans samliv med naturen kunne ingen ta ifra ham" (402).

Vi har her plukket ut dikt som på ulike måter viser hvordan naturen er synlig i Wergelands forfatterskap:

Gid jeg var en fugl!
Han som snakker i diktet drømmer om å sveve av gårde, opp til et utkikkspunkt hvor han kan se utover dalen. Han ønsker ikke å være som en fugl - han ønsker rett og slett at han var en fugl! Andre og tredje strofe beskriver det triste livet nede på bakken. I  første og siste strofe drømmer dikterjeget seg bort. Livet som fugl opphøyes på bekostning av menneskelivet. Moralen i diktet kan være at ting ofte ser bedre ut på avstand, eller at avstand gjør at vi lettere kan få øye på det vi er glad i. En kan også tenke seg at diktet fremhever kontrasten mellom mennesket og naturen: mennesket  er ekskludert fra den vakre naturen, fordi det er bundet til et liv nede på bakken. I en protest mot denne triste hverdagen konstruerer dikterjeget en alternativ virkelighet: I denne virkeligheten er han en fugl - bare slik kan han få øye på det han elsker der nede på jorden.

Hardanger
I motsetning til i Gid jeg var en fugl! beskrives naturen her som noe det er mulig for mennesket å være en del av. Diktet kan leses som en hyllest til det deilige Hardanger, og den religiøse tematikken er svært tydelig. Den vakre naturen er mektig: den kan få mennesker til å glemme gamle bekymringer, og fiender til å slutte fred med hverandre. "Hardanger" viser også hvordan Wergeland brukte Norges natur som inspirasjon i mange av sine dikt.  Vi har her plukket ut et lite utdrag.

Sognefjorden
Dette diktet har en helt annen stemning enn "Hardanger". Også her blir Norges natur brukt som utgangspunkt og inspirasjon, men der Hardanger beskrives som deilig og vakkert, beskrives Sognefjorden med helt andre ord: Fjorden sammenlignes med en sønn som er blitt forvist fra sin far, havet.  "Uten rast og uten rist / vil den atter til sin fader", skriver Wergeland. Diktet har en uhyggelig stemning. Fjorden beskrives som vill og skummel: Å seile på Sognefjorden vekker frykt, og får mennesket til å be for sitt liv.

Felles for mange av Wergeland-diktene med naturmotiv, er at de skildrer hvordan menneskers sinnsstemning endres av naturens nærvær: I Hardanger faller mennesker til ro og glemmer sine bekymringer - I møte med Sognefjorden blir de fylt av redsel.

Nytaarsvers
I Nytaarsvers forenes Wergelands kjærlighet til naturen med hans lidenskapelige kjærlighet til vakre kvinner. Han sammenligner kvinnene med blomster, og bruker dermed naturen for å beskrive deres skjønnhet. Det er ingen "som Straaler saa yndigt, beskedent og mild / Som mine Gudinder!" Selv om en ikke skal ta for gitt at det er Wergeland som menneske som snakker og tenker i diktene, er det her tydelige forbindelser mellom diktets innhold og Wergelands personlighet, slik vi kjenner den. En av kvinnene som nevnes i Nytaarsvers, fantes også i virkeligheten: Elise Wolff! Du kan lese mer om Wergelands forhold til henne i Yngvar Ustvedts Henrik Wergeland - En biografi. 

Wergelands kjærlighetsdiktning kan knyttes til Stella, en konstruert kvinneskikkelse vi finner mange referanser til i hans tekster. Wergelands svermerier i ungdommen, førte til at "Den ideale kvinneskapnaden han kalla «Stella» (namnet tyder stjerne), voks fram i diktarens fantasi" .