...
Fjorden selv, den havets sønn,
av sin fader dypt i landet
bortforvist, som Kain forbannet,
i sitt mulm, med fjellets blandet,
selv den kjenner ingen bønn.
...
Uten rast og uten rist
vil den atter til sin fader:
til det store hav, som hater,
sønnen med de ville lader,
og har derfor ham forvist
Så, til evig fart fordømt
fjorden fremad og tilbake
mellom hav og bund må jage
inntil alle sine dage
tidens dype horn har tømt.
Lån boken med diktet på biblioteket