Dagbok i Galilea - november 2007

Dagbok i Galilea

Klemt mellom gigantene

Litteraturen kan ofte by på overraskelser og ny innsikt, men dens lærdom kommer ikke gratis. Av og til betinger det at man leter litt mellom hyllene. Uten alt for store forhåpninger stakk jeg derfor hodet mellom ikke helt ukjente størrelser som Shakespeare og Shaw, og fant en tittel som vakte interesse, Shin Shalom: Dagbok i Galilea, fordi Galilea og, ikke minst, Israel er et sted hvor det synes å være trangt om plassen for tiden.

Utgangspunktet er et lite samfunn i Galilea, nord i Israel, hvor fortelleren i boken fungerer som jødisk barnelærer. Og la det være sagt med en gang: dette er ingen dagbok.

«Jeg kjører og kjører,» begynner fortelleren, «og Galilea kjører med meg.» Slik bør nok også denne boka leses; som en reiseroman. Det er en roman som beveger seg i stor fart gjennom et kaotisk samfunn i stadig bevegelse, og som har vært i bevegelse siden den (såkalt) vestlige verdens spede begynnelse. Den engelske oversetteren har valgt å kalle den Storm Over Galilee, noe som nok er en fri oversettelse, men som likevel treffer godt – for det henger en mørk sky over den lille landsbyen.

Noen ganger går det over hodet på leseren, og høyt over det historiske stedet hvor handlingen utspiller seg. Noe sjeldnere stopper vi opp og betrakter dagligliv og personer. Men de blir aldri stort annet enn kulisser i fortellerens historie – beretningen om det kjempende og tvilende, skjønt håpefulle, og alltid desperat søkende mennesket.

Om forfatteren Shin Shalom er det ikke så lett å finne informasjon. Han ble født i 1904 i Parzew i Polen, som barnebarn av Rabbi Chaim Munio Shapira, en sterk forkjemper for en jødisk stat. Shalom fungerte et år som professor i hebraiske studier i Nürnberg, før han og familien reiste til den nye staten Israel. Han ble etter hvert en anerkjent hebraisk poet, og fungerte også en stund som lærer. Det er dermed ikke helt usannsynlig at læreren i boken sammenfaller til en viss grad med forfatteren.

Er dette så en bra bok? Javisst. Det er en gripende historie om mennesker som ønsker bare godt, men som likevel ikke klarer å glemme. Mennesker som bare ønsker å leve i fred og harmoni, men som likevel ender opp med å drepe sine naboer. Det er en menneskelig historie som media ikke interesserer seg for. Gode forfattere kan gi bilder som nyanserer det spissformulerede mediabildet, for alt handler ikke bare om penger, militær og/eller sosial makt. Eller religion.

Et raskt blikk på lånekortet viser at den er utlånt 10 ganger siden den kom ut på norsk i 1953. Den er aldri utlånt etter at det digitale systemet tok over i 2000. Jeg vil likevel anbefale denne boken, kanskje etterfulgt av en palestinsk forfatter, f.eks. Ghassan Kanafani eller Izzat Al-Ghazzawi. For lesere som vil reise dypere inn i midt-østen, besøk også gjerne Runo Isaksens lille dykk i oversett litteratur: http://runo.no/midtostenlittr.htm.

I tilfellet Anne Frank har vi sett at dagboken kan bære et sterkt vitnesbyrd, ikke bare fordi den historisk sett kan bidra til å dekke hull, men fordi den tilsynelatende gir innsikt i et mentalt rom som vi ellers ikke har tilgang til. Den som leser en dagbok vil uunngåelig trekkes inn i historien og bringe inn sine egne erfaringer. På mange måter kan lesningen av en dagbok bli like personlig som om den skulle vært skrevet av en selv, nettopp fordi den kan gi innsikt i ens egne fordommer.

Derfor er Dagbok i galilea interessant. Den er ikke en personlig nedtegnelse av dagligdagse hendelser, men et vitnesbyrd fra et tidlig stadium av en konstruert sammensmelting av kulturer – den jødiske stat og Palestina – som for at samfunnet i det hele tatt skal kunne fungere, må hoppe bukk over flere tusen års feider og noen av de mest grusomme overgrepene i historien. Det må glemmes og det må startes på nytt, som om ingen ting har hendt. Dette er viktig for å kunne forstå kompleksiteten i konfliktene i midt-østen som synes så ubegripelige, så unødvendige, og så hjerteskjærende.

Men tilbake til boken. Tempoet er til tider forrykende. Uten forvarsel forsvinner ofte fortelleren inn i lange og bevegede, tidvis gammeltestamentlige vandringer, hvor den flyktige fortiden fortrenger roen som preger læreren og landsbyens hverdag:

"Dråpene plasket i ansiktet mitt og ned på den bare halsen. Med ett hadde hele verden kastet sin tunge byrde som en fremmed kappe, og alle de oppdemmede kreftene braket plutselig løs og var ett med det stormende regnet, med torden og lyn. Brølende flommer av vann slepte store steiner med seg, og her oppe syntes jeg husene i landsbyen gynget som båter på havet..." (s. 15)

Den dommedagsstemningen som ligger i teksten kommer ofte frem i lærerens manglende tro på samfunnet. Det synes å henge en dødsdom over det jødiske samfunnet. Håpløsheten synes å overmanne innbyggerne, forholdet mellom de arabiske og de jødiske innbyggerne er mildt sagt anspent, og læreren venter bare på når det hele skal briste. Men samtidig får vi innblikk i en liten, skjør historie: en aldrende lærers søken etter ungdommens tro på fremtiden. Han famler etter faste holdepunkter. De unge elevenes naivitet både skremmer og gleder ham:

"Men best som jeg stod der og brukte meg [sic] og barna spiddet meg med blikkene sine, kjente jeg at noe løsnet i brystet. Og plutselig fant jeg det hele umåtelig komisk. Der står et vesen på to ben, en 'lærer' midt i en flokk på to og tyve stakkars små krek, 'elever'. Han beveger tungen, fekter med hendene, utstøter rare lyder, og alle de to og tyve stakkars små krekene sitter som spente buer, som lydige nikkedukker, dryppende av alvor som fugleskremsler i regn. Hva er det i grunnen som skjer her? Hvem har satt i gang dette selsomme marionettspill?" (s. 21-22).

Og hvor plasserer læreren sitt fremste håp? Jo, i en "enkel" araberjente som jobber på et vertshus, Lejna. Han leser henne inn i historien, først forsiktig: "datter til landsbysjeiken. Hun er liten og lubben. Munnen og øynene ler bestandig." (s. 18). Vi får høre at når hun ler, er det som om hundre nyklekte kyllinger kakler i strupen hennes. Hennes glede smitter over kulturelle grenser, og i lærerens sinn representerer Lejna altså håpet, det unge sinn som kan oppleve så mye grusomhet, men som likevel vokser opp og glemmer.

Det avsløres gradvis at Lejnas blide fasade skjuler grusomme barndomsminner. Læreren vet dette, og det viser seg at hans forhold til henne stikker dypere enn beundring: «Ja, om Lejna har jeg mer å fortelle. Når alt kommer til alt, så har jeg det.» (s. 47). Men til forskjell fra dagbokens direkte og personlige tone, blir relasjonene bare avslørt gradvis: «Jeg lærte henne å vaske seg,» eller: «'Forbudt,' hvisker hun når hånden vil videre.» og «'Jeg skriker,' når leppene våre møtes i et heftig kyss.»

Det er med andre ord en skjør, og kanskje litt usannsynlig kjærlighetshistorie innbakt i historien. Læreren makter aldri helt å glemme de mørke skyene som henger over samfunnet, det jødiske samfunnet, et folk dømt til utlendighet, til evig vandring. Idyllen blir aldri håndgripelig for læreren, og selv om kjærligheten er en sterk kraft, spørs det om Lejna kan hele et sår som ikke synes å ville gro, som i myten om Prometheus, menneskehetens lærer (gr. meth, lærer), som for sitt overdrevne ønske om å lære menneskene gudenes visdom ble straffet med å bli lenket fast til en stein mens en ørn hver dag kom og spiste av hans helende lever.

Menneskeheten er sårbar, og dens korte hukommelse er både dens styrke og dets svakhet. Men vitnesbyrdene, i form av bøkene som blir glemt og funnet igjen, lever heldigvis sine egne liv.

Lån denne boken